Lagbygger på idrettsbanen og på verksted

mann i gul jakke og grønn hjelm

Det skulle bare være en sommerjobb, men han har et helt arbeidsliv i Herøya Industripark. For Hans Ole Groa betyr kollegene mye, de er som familie.

Han har utdanning fra handelsskole og idrettslinje, skulle egentlig bli politi, men har jobbet i Magnesiumfabrikken og i isolatørverkstedet i 40 år. Han traff kona si på «Pakkeren» og har delt ut kulturpriser. Selv sier Hans Ole at han er blitt en del av «møblementet» på Herøya og er på hils med så mange at det er for seint å slutte nå.

– Hva er egentlig jobben din i Bilfinger?

– Det lurer ungene mine på også, smiler han. – Jeg jobber på isolatørverkstedet. Groa begynte i Magnesiumfabrikken i 1980 og skulle bare ha en sommerjobb der. – Men Magnesiumfabrikken var en fantastisk plass å jobbe, så jeg ble værende i 15 år fram til omstillingene i Hydro begynte. Da skulle det nedbemannes, og mange gikk over i «Prosjekt nye muligheter».

Ble aldri politi

Hydro på Herøya ble et eget samfunn. Groa skulle bare ha en sommerjobb, men ble værende. Han var på opptaksprøve til politiskolen, men røyk på spørsmålene om politikk og samfunn. – Det var politi jeg egentlig hadde planer om å bli, men det gikk helt galt da jeg fikk spørsmål om konflikten i Midtøsten og gråsonen i Barentshavet. Jeg kunne jo ikke noe om det. Jeg visste alt om det som foregikk på Herkules. «Har du ikke noen sportsspørsmål?», sa jeg. Og da jeg gikk ut av døra, er jeg sikker på at søknaden min gikk rett i søpla.

– Nå har jeg vært her i 40 år og er blitt en del av et møblement – på et vis. Jeg er på hils med veldig mange her, og det er derfor det er umulig å slutte. Kollegene er på en måte blitt familien min.

mann i gul trøye med verktøy ved industriell arbeidsbenk

60-åringen jobber i Bilfingers isoleringsverksted. De er åtte mann på verkstedet som er organisert som en underavdeling av plastverkstedet. Etter tiden i Magnesiumfabrikken og før han begynte i den jobben, hadde han et kort innhopp på «Pakkeren» (pakkeri, kai og lager).

– Det var der jeg traff kona mi. Hun hadde sommerjobb på «Pakkeren», og siste dagen hennes på jobb turte jeg å be henne ut på kino. Jeg var av en eller annen grunn litt beskjeden, men da skjønte jeg at jeg måtte benytte sjansen. Og siden har vi vært sammen.

Har spilt 4 756 minutter for Odd

Isolatøren har alltid drevet med idrett, både som aktiv, trener og de seneste årene som mosjonist. Og så har han sin egen "sportspalte" i Telemarksavisa. Hans Ole spilte fem år i Odd da laget lå på nest øverste nivå i norsk fotball. Litt i Groas ånd kan vi opplyse om at han debuterte i 1984, har spilt 4 756 minutter fordelt på 61 kamper, scoret 6 mål og fikk 3 gule kort. Men det er Herkules som er klubben. Han har spilt 20 år på A-laget og trent aldersbestemte lag i mange år.

Far og sønn på Old-boys

– En kuriositet er at jeg har spilt fotball både med og mot sønnen min. Vi spilte sammen på Herkules i 3. divisjon, og vi spilte mot hverandre da jeg hadde en gjesteopptreden i Skade. Det ble et skikkelig familieoppgjør, og da var det ikke noe kjære mor, ler Hans Ole. – Vi spiller sammen ennå, på old-boys-nivå. De må bære meg av banen om jeg skal slutte. Jeg har trent i hele mitt liv, og nå går jeg også mye på ski. Groa har gått Vasaloppet og Birken, men bedyrer at han ikke er så ekstrem lenger når det gjelder hardtrening. Nå har allsidigheten overtatt.

– Jeg er veldig leken og kan ikke la være å drive konkurranse med meg selv. Bare jeg skal gå opp en trapp, må jeg tippe på hvor mange trappetrinn det er. Står jeg i en heis, må jeg rekke å ramse opp alle statene i USA før syvende etasje. Jeg er litt sånn ekstrem, ler Groa. – Det er leken som driver meg.

Trener for lag med spillere fra 16 nasjoner

Isolatøren har vært assistenttrener i Odd og hatt juniorlaget på Falkum, men det begynner å bli lenge siden. Nå trener han et juniorlag i Herkules med 22 spillere fra 16 ulike nasjoner. – Det er helt tilfeldig og litt spesielt, og det har blitt litt snakk om at vi har et kult lag med så mange nasjonaliteter. Laget kalles «Herkules International», og det kan, mildt sagt, være en utfordring å trene så mange nasjoner. Jeg må jobbe for å komme under huden på spillerne og forstå ulike kulturer. Jeg har hele Midtøsten og «halve» Afrika og Asia på laget.

– Betyr det at du vet mer om Midtøsten-konflikten nå enn da du søkte på politiskolen?

– Ja, det er et poeng, for når du skal jobbe med sånne gutter, må du ha litt ironi og være i posisjon til å ha det moro. Når vi har en quiz, så deler vi opp gjengen i tre lag - Afrika mot Asia og Europa. Jeg skulle egentlig gitt meg for flere år siden, men det er ikke så lett å få tak i trenere til det nivået. Så det blir en slags samfunnstjeneste å stille opp. Jeg kan jo bli litt lei, men jeg har stor glede av å holde på, ser Groa.

– Lagbygging i idretten er som å jobbe inne i Industriparken. Også på jobben skal vi skape lagfølelse. Jeg er blitt god til det, på et vis. Det gjelder å få en gruppe på åtte-ti mann til å fungere sammen. Det er det samme som i idretten. Jeg er ikke verdens beste fagarbeider, men jeg er god på det menneskelige. Det har en verdi, det også, mener Hans Ole.

Husker rundetider

– Jeg er en «rundetid-mann». Det er ikke mange som kan så mye unyttig som meg, sier Hans Ole og nevner den første spilleren på Tottenham med tannregulering som eksempel. Men Klosterskogen-gutten kan mye om lokalsport også. Det har Telemarksavisas lesere kunnet glede seg over.

– Jeg har levert en ryktebørs i TA i mange år. Først var jeg hovedleverandør av sportsrykter til en av avisas sportsjournalister, men da han sluttet, overtok jeg ryktebørsen helt anonymt. For 15 år siden så ble jeg spurt om å starte «Groas grep», og nå har jeg levert over 300 spalter med alle slags vinklinger på sport. Det har ikke vært typisk sportsjournalistikk, men heller rariteter og artigheter fra telemarksidretten.

Kulturutvalg og Kulturfond

I tillegg til idrettsinteressen sitter Hans Ole i Herøya industriparks Kulturfond og i Kulturutvalget. Han er representant fra både Bilfinger og Herøya Arbeiderforening.

– I kulturutvalget jobber vi for å fremme kultur innenfor fabrikkportene. Kulturfondet er mer utadrettet. Det er litt artig, for vi deler ut priser og stipender for å fremme kulturlivet i Grenland.

Midlene som deles ut til kulturformål er avkastningen fra fondet som ble opprettet da Hydro solgte Herøyahuset til Porsgrunn kommune i 1985. På de drøyt 31 årene fondet har eksistert, har kulturlivet i Grenland blitt beriket med flere millioner kroner.

Det er litt «rosinen i pølsa» når vi sitter sammen og finner ut hvem som fortjener en pris. Kultur er ofte idrett for meg, men jeg synes det er artig å følge med på annet også. Det er litt fælt å si det, men i Telemark har vi ikke så veldig mange gode idrettsutøvere. Vi er sterkere på kultur. I Kulturfondet er vi opptatt av å finne fram til personer som har et aktivt engasjement for kultur, og tolker kulturbegrepet bredt. Vi delte ut kulturprisen til Ellen Dagsrud og Matfestivalen i Skien før den ble kommersiell. Og det var litt spesielt at jeg delte ut prisen til en arrangør av en matfestival, jeg som er en «pølse og stappe-mann».

mann i gul arbeidsjakke inne på verkstedlager
Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler