Miljøhistorikk

Herøya Industripark, 1960, med den karakteristiske gule røyken.

Miljøsituasjonen i Grenland er kjent i store deler av landet. Gjennom generasjoners oppbygging av tungindustri i dette området ble distriktet tungt belastet med forurensing. I tidligere tider var rensing av industriutslipp et relativt lite påaktet område, og det var få eller ingen industribedrifter som hadde erkjent nødvendigheten av dette. Naturlig nok førte dette til forurensningsproblemer i de fleste tungindustristeder i landet.

Særlig etter krigen, som et resultat av den massive industrisatsingen i forbindelse med gjenoppbygging av landet, ble miljøforurensing et økende problem, og utover på -60-tallet ble det en stadig sterkere offentlig debatt om problemene.

Utviklingen av det offentlige miljølovverket

Herøya Industripark slik den framstår i dag.

Det var den sterke industrialiseringen og velferdsveksten etter krigen som nødvendiggjorde og drev fram utviklingen av en moderne miljølovgivning, med et effektivt forvaltningsapparat. Da Hydro på slutten av 1950-årene så smått begynte å se på sine miljøproblemer, måtte man forholde seg til flere lover, som ble forvaltet av forskjellige departementer og av enda flere forvaltningsledd. Det var først da Miljøverndepartementet, forvaltningsorganet SFT og Forurensingsloven var på plass, at alle saker innen miljøvern, miljøpolitikk og forurensing ble samlet under én paraply, Miljøverndepartementet.

Under finner du utviklingen av miljølovgivningen i Norge i stikkordsform, som er stilt til rådighet av Øyvind Nøttestad, SFT.

1860: Sunnhetsloven (Helse og Sosialdepartementet)
1887: Første nabolov (Politi og Justisdepartementet)
1887: Første vassdragslov (Industridepartementet)
1940: Ny vassdragslov
1955: Interpellasjonsdebatt i Stortinget om fluorskader på mennesker, dyr og natur fra aluminiumsproduksjonen Årdal
1956: Røykskadekomiteen nedsettes som et resultat av interpellasjonen i 1955
1961: Endringer i naboloven
1961: Røykskaderådet oppnevnes
1964: Røykskaderådet oppnevner «Herøyautvalget»
1968: Røykskaderådet oppretter «Kontrollorganet for Nedre Telemark»
1972: Miljøverndepartementet opprettes
1974: Hydro får konsesjon for å bygge Rafnesanleggene, SFT etableres, Kontrollorganet for Nedre Telemark legges under SFT. 10-årsprogrammet for opprydding i eldre industri og bevilgninger til rensetiltak i industrien
1981: Forurensingsloven vedtas, prinsippet om at «Forurenseren skal betale» blir gjort gjeldende
1985: Konvensjonen om beskyttelse av ozonlaget
1987: Nordsjøkonvensjonen vedtas
1997: Kyotoprotokollen om reduksjon av klimagasser vedtatt

Starten på miljøarbeidet i Herøya Industripark

Ved Herøya Industripark hadde miljøarbeidet så smått begynt i slutten av 1950-årene, med registrering av støvutslipp. På daværende tidspunkt var støvutslippene det man anså som det største problemet – og da særlig inne på selve fabrikkområdet. I 1958 ansatte man den første ingeniøren som hadde som oppgave å måle og vurdere støvutslipp, siv. ing. Erik Thurmann-Nielsen. Men miljøarbeidet var fremdeles bare en sideaktivitet til annet laboratoriearbeid. Bedriftens engasjement og forståelse for problemene utviklet seg imidlertid gjennom 60-årene.

I 1969 opprettet industriparken egen miljøvernavdeling med Knut Bjotveit som miljøvernsjef, og Norsk Institutt for Luftforskning opprettet et eget kontrollaboratorium i Grenland, med automatisk overvåking av industriell luftforurensing. Da SFT ble opprettet i 1974, ble dette laboratoriet omdannet til SFTs første operative distriktsenhet, nå Kontrollorganet for Nedre Telemark.

Man kan si at slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet representerer et skille. På det tidspunktet ble mange av Herøya Industriparks tunge forurensingsproblemer fokusert for første gang, og det ble igangsatt arbeid for å finne og fastlegge forurensningskilder og mengder, samt planlegge løsning av problemene.

Videre utover på 1970-tallet kom flere problemområder i fokus, og det praktiske arbeidet med å fjerne problemene kom i gang for alvor.

Offentlig miljødebatt

Rafnes-konsesjonen stilte også krav til utslippsreduksjoner fra Herøya.

Også i omgivelsene utenfor bedriften ble miljødiskusjonen stadig sterkere mot slutten av 1960-årene. FNs miljøvernår i 1970 ble i så måte et vendepunkt. Det ga legitimitet til miljøvernarbeidet, og vi så framveksten av en rekke såkalte grønne organisasjoner. Disse tok oppgaven med å synliggjøre problemene overfor industri, andre forurensere og samfunn.

I Grenland vokste disse organisasjonene seg sterke, og det offentlige og bedriftene fulgte opp miljødebatten. I løpet av første halvdel av 70-årene kom Rafnes-konsesjonen, gitt av Røykskaderådet, og forut for konsesjonen gikk det heftige miljødebatter.

Rafnes-konsesjonen ble den første industrikonsesjonen i Norge, der man foretok en samlet vurdering av forurensningene i ett distrikt. Rafnes-konsesjonen ble koblet til utslippssituasjonen på Herøya, som igjen fikk nye konsesjoner.

Fire forurensingsområder

Arbeidet med å redusere miljøbelastninger fra Hydros fabrikker i Porsgrunn har grovt sett foregått innenfor fire hovedområder:

1. Støv
2. Utslipp til luft og disdannelse
3. Utslipp til vann
4. Støy

1. Støv
Støvproblemet var det første miljøproblemet man tok fatt i på Herøya, og allerede mot slutten av 1950-årene startet dette arbeidet. I løpet av 80- og 90-årene var dette problemet langt på vei under kontroll. Klikk her for mer informasjon om støvforurensning.

2. Utslipp til luft og disdannelse
Utslipp av forurensninger fra Herøya Industripark, i form av synlig røyk fortonet seg lenge som det største miljøproblemet fra industrien i Grenland. Særlig var den gulbrune røykskyen, bestående av nitrøse gasser (NOx) som veltet ut av salpetersyrefabrikkens høye skorstein, et tydelig landemerke. Men det var også nitrøse gasser fra andre kilder i gjødselproduksjonsområdene; ammoniakkfabrikken, konverteringsanlegget og fra gjødselfabrikkene.

I tillegg til de nitrøse gassene, kom det ut klor- og saltsyreholdig røyk fra Klor- og Magnesiumfabrikken, klorerte hydrokarboner fra PVC og Magnesium, inkludert dioksiner, samt kvikksølvutslipp fra Klorfabrikken. Fra den eldste ammoniakkfabrikken som brukte tungolje som råstoff, ble det også en del svovelutslipp med røykgassene, som resulterte i at skogen på Øyekaståsen fikk skader. Fabrikken fikk installert et svovelrenseanlegg, og utslippene ble borte.

Den lokale luftsituasjonen var sterkt preget av røyken. I tillegg dannet røykgassene nye forbindelser, som forverret situasjonen ytterligere i form av dis. Klikk for mer informasjon om disdannelse.

2.1 Tiltak for å redusere utslippene til luft
I forhold til de nye kravene til Herøya Industripark, knyttet til Rafneskonsesjonen, vil det være riktig å betegne innføringen av ny salpetersyreteknologi som det første store løftet for å redusere utslippene til luft fra industriparken.

Salpetersyrefabrikken, SS3, har ny forbedret absorpsjonsteknologi som gjør at den synlige gule røyken er borte.

Hydro bestemte seg for å bygge en ny absorbsjonsdel til erstatning for de gamle granittårnene i Salpetersyrefabrikk nr. 1. Det ble bygd to høytrykksabsorbsjonstårn som opererer ved 8 atmosfærers trykk. Anlegget stod ferdig i 1978 og ga som resultat at den til da så karakteristiske gule røyken (nitrøse gasser) som hadde hengt over Herøya helt fra fabrikkene startet produksjonen i 1929, ble kraftig redusert. For distriktet var dette en påtakelig miljøforbedring.

Kravene knyttet til Rafneskonsesjonen påla også Magnesiumfabrikken å redusere utslippene av saltsyre med 60 prosent. Arbeidet med disse rensetiltakene pågikk gjennom siste halvdel av 1970-tallet, med trinnvis reduksjon, til konsesjonskravet var nådd i 1979. Ytterligere tiltak utover på 80-tallet har bragt utslippene av klor/saltsyre enda lenger ned. Fortsatt var utslippene fra magnesium- og gjødselproduksjonen slik at disproblemene ikke var helt eliminert. Tiltakene for å redusere utslipp av disdannende komponenter ble gjennomført rundt 1990, og disproblemet ble fra da av nesten borte.

Gjennom 80- og 90-tallet ble det gjort en stor innsats for å redusere utslippene av klorerte hydrokarboner fra Magnesium- og PVC-prosessene, bl.a. ble det bygd et dioksinrenseanlegg i Magnesiumfabrikken.

Utslipp av kvikksølv fra Klorfabrikken som ble lagt ned i 1987, var også et bidrag til luftforurensning.

2.2 Klimagasser

Det nye renseanlegget for dioksiner har redusert dioksinutslippene med 99,8 prosent.

Første steg i retning av en internasjonal klimaavtale ble tatt på FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Her la FNs rammekonvensjon om klimaendring, Klimakonvensjonen, prinsipper og retningslinjer for det internasjonale arbeidet som hittil har resultert i Kyotoprotokollen. Kyotoprotokollen under Klimakonvensjonen ble ferdigforhandlet og vedtatt i Kyoto i Japan i desember 1997. Protokollen er juridisk bindende og omfatter tallfestede, tidsbestemte utslippsreduksjoner for industrilandene. Utslipp av drivhusgasser og ozonreduserende gasser har vært betydelige fra Herøya Industripark. Siste rest av de ozonredusende gassene ble fjernet i 1997, mens man fremdeles har store utslipp av drivhusgasser.

3. Utslipp til vann
Som en følge av Rafnesutbyggingen ble det midt på -70-tallet gjennomført en resipientundersøkelse i Telemarksvassdraget. Oppdragsgiver var Fylkesmannen i Telemark, og dette var den første store og samlede undersøkelse av vannkvaliteten i Grenland. En regelmessig overvåking av forurensningssituasjonen er senere blitt ivaretatt under Statlig program for forurensningsovervåking, administrert av SFT. Senere har mange spesialundersøkelser blitt gjennomført, også i regi av Hydro Porsgrunn, med fokus på spesifikke forurensingsproblemer.

3.1 Næringssalter
Ved inngangen til 1980-åra var forurensing fra nitrogen- og fosfor til Gunneklev- og Frierfjorden et stort problem. Det alt vesentlige av dette stammet fra Hydro Porsgrunns gjødselproduksjon, men kommunene Skien og Porsgrunn slapp også alt sitt kloakkvann urenset i fjorden. I kloakk er det store mengder nitrogen og fosfor.

Nitrogen og fosfor er plantenæringsstoffer, som i de mengder som ble sluppet ut representerte en solid overgjødsling av vannmassene i fjorden, noe som igjen ga algeoppblomstring i deler av fjordsystemet. Algeveksten reduserer siktedypet, og gir et bidrag til oksygensvinn i fjordenes dypområder.

Arbeidet med rensetiltak for fjerning av nitrogen og fosfor til fjorden har pågått sammenhengende fra begynnelsen av 1980-åra, og til det siste store tiltaket, ombygging av Ammoniakkfabrikken i 1999. Driftsoptimalisering og forbedrete driftsrutiner har også vært et vesentlig bidrag til reduksjon i utslipp av næringssalter.

I første del av 1990-årene ble også de vesentlige delene av kommunenes kloakkrenseplan ferdigstilt, med sentralt renseanlegg inne i fjellet ved Knarrdalstrand. Dette har ført til at vannkvaliteten i fjordområdene nå er betraktelig forbedret.

3.2 Kvikksølv fra klorfabrikken

En vittig person har tegnet dette termometeret, framstilt som en fisk full av kvikksølv.

I tiden 1947 til 1987 lå det en klorfabrikk på Herøya, som leverte klorgass til magnesium- og PVC-produksjonene. I denne prosessen ble det benyttet store mengder kvikksølv. Kvikksølvet slapp ut til omgivelsene og forurenset disse, både til vann og luft. Til vann fulgte kvikksølvet i hovedsak kloakkstrømmene og endte i både i Gunneklev- og Frierfjorden. Her la kvikksølvet seg i bunnsedimentene. Fra sedimentene blir kvikksølv tatt opp i bunnlevende organismer, og går videre inn i næringskjeden.

3.3 Klorerte hydrokarboner fra Magnesium og PVC
Et av de mest fokuserte og fortsatt aktuelle forurensningsproblemene knyttet til Hydro Porsgrunn, er de langvarige utslippene av klorerte hydrokarboner, inkludert dioksiner. Klorerte hydrokarboner er miljøgifter som kan medføre helsefare, og fisk og skalldyr fra fjordområdene inneholder fortsatt nivåer som innebærer anbefalte konsumbegrensninger og omsetningsforbud.

Både i magnesium- og PVC-prosessene dannes det klorerte hydrokarboner. Gjennom 80- og 90-tallet er det gjort en stor innsats for å redusere disse utslippene.

3.4 Dioksinforskningen fortsetter
Selv om dioksinutslippene er sterkt redusert, er mengden dioksiner i sedimenter og sjødyr ikke blitt redusert så mye som man antok da man startet arbeidet med reduksjon av dioksinutslippene. I 2000 ble det derfor nedsatt et tre-årig prosjekt der målet er å forsøke å forstå dioksinomsetningen i økosystemet, betydningen av ulike kilder og opptaksmekanismer. Det vil bli vurdert mulige tiltak og laget en prognose for mulige effekter av disse.

Prosjektet finansieres av Norsk Hydro og Forskningsrådet, mens NIVA (Norsk Institutt for Vannforskning), NGI (Norges Geotekniske Institutt), Havforskningsinstituttet og Hydros Forskningspark medvirker.

4. Støy
Eksternstøy fra industrivirksomheter er et område som omfattes av sterk oppmerksomhet fra myndighetene og de nære omgivelsene. Herøya Industripark ble pålagt en støykonsesjon tidlig på 90 tallet, der bedriften skulle redusere støynivået med 3 decibel i løpet av en 3 -årsperiode. Støy måles i enheten decibel som angir lydintensitet eller lydeffektnivået i forhold til en støykilde. Decibelmålingen er angitt i en logaritmisk skala, slik at en reduksjon på 3 decibel er en halvering av støynivået. Støykonsesjonen ved Herøya Industripark er gitt med utgangspunkt i et referansepunkt i nærmeste boligområde til industriparken. Bedriften ble pålagt å redusere støynivået med 3 decibel i forhold til referansepunktet og det fastsatte støynivået i referansepunktet, som var 49,5 decibel.

Miljøinvesteringer

Miljøforbedringene er en kombinasjon av nye og ombygde fabrikker og direkte rensetiltak, og det derfor vanskelig å summere en totalkostnad for miljøtiltak opp gjennom tiden. Et nøkternt overslag viser at miljøarbeidet ved Herøya Industripark, fra det startet for alvor i 1975 og fram til dagens status, har kostet om lag 2 milliarder kroner.

Vi kan dele denne perioden inn i tre faser:

1975 til -84: Gjennomføring av rensetiltak på de store og lett synlige forurensingene
1984 til -92: Undersøkelser for å finne og mengdebestemme utslipp av miljøgifter som dioksiner og kvikksølv, og kartlegge nivået i fjorder, i deponier og grunnvann. Videre program for reduksjon av utslipp av nitrogen og fosfor. Bygge dioksinrenseanlegg og sanere kvikksølvforurenset jord, fabrikkbygninger og prosessutstyr samt tiltak for disreduksjon. Ny SS3-fabrikk som ga ytterligere reduksjon i NOx-utslippet.
1992 til 2001: Kvalitetssikring og -forbedring samt sertifisering av produksjonen, driftsoptimalisering, og derigjennom reduksjon av uhell og episodeutslipp.